Jiehkkevarri travers

Jiehkkevárri på langs

Holmbukttinden (1666 moh), Jiehkkevárri (1834 moh) og Kveita (1751 moh)

Jiehkkevárri eller Jøkelfjellet på norsk befinner seg i Lyngsalpene og er Troms høyeste fjell.  Det nesten 10 km bredekte fjellet ble for første gang besteget av Hastings og Hogrenning i 1899, etter noen forsøk av blant annet Elisabeth Main og andre utlendinger som utforsket fjellriket i nord. Fjellet er svært der det stiger, fra havnivå og nesten rett opp. En tur til Jiehkkevárri omtales som Norges fineste skitur.

Turen som beskrives her er ikke av teknisk krevende art, men det er absolutt en fordel å være i rimelig god form før en tar turen. Deler av turen går over utsatte bre områder, hvor en bør gå i tau-lag. En bør ha, eller være sammen med noen som har erfaring på dette feltet, samt kunne bruke sikringsutstyr. Vinterstid må man også ha gode skiferdigheter. Det finnes for øvrig lokale aktører i regionen som driver med guiding opp, både på vinter og sommerstid.

Ved vinterbestigninger på skier det en fordel å medbringe stegjern, isøks og skarejern.

Vi var 3 som tok turen på siste dag av påskehøytiden. Jeg (Petter), Christoph og Tillmann.

Vi sto klare med skiene på beina litt etter 07:30, det var ca 5 kuldegrader, klarvær og helt vindstille.

Vi valgte å gå den klassiske varianten via Holmbukttinden, med utgangspunkt i Holmbukta. Da hadde vi allerede parkert en bil ved turens endestasjon Forneset. Turen til Holmbukta tar litt over 1 time fra Tromsø.

Først sto Holmbukttinden (1666 moh) for tur, en av de flotteste og beste skifjellene i Lyngen. Kort anmarsj, så befinner man seg i den periodevis bratte renna. Her var det som forventet skare, så det gikk kjapt oppover. I midten av renna flater terrenget ut, før det igjen blir brattere og smalere mot slutten (ca 1400 moh). Herfra går turen over ryggen mot toppen av Holmbukttinden.

4 timer etter start tok vi en velfortjent lunsjpause på toppen av Holmbukttinden, med en helt enorm utsikt over en fjellverden som mildt sagt er fantastisk. Holmbukttinden må prøves en dag med trygge og gode snøforhold.

Etterpå ventet en kort nedkjøring på ca 150 høydemeter ned til breen som tar deg videre opp mot Jøkelfjellet. Her var det 2 bresprekker, som vi passerte i tau-lag oppover en bratt bakke. Tauet ble ikke brukt etter dette. Stegjern foretrekkes dersom snødekket er hardt her.

Etter brattbakken, er det bare en liten spasertur til man står på toppen av det store bredekte topp-platået av Jiehkkevárri. Turen opp tok litt over 6 timer.

God følelse å stå på fylkets høyeste topp! Fra toppen er det helt fantastisk utsikt i alle himmelretninger, andre høye fjell i regionen virker plutselig så små.

Etter obligatoriske toppbilder, tas feller av og nedkjøring mot Kveita (1751 moh). Det ble vel ca 400 høydemeter nedkjøring nedover langs breen. Siste stykket ned mot skaret mellom tindene er det viktig å være obs både på bresprekker og stup ned mot Sydbreen.

Feller tas på igjen, så bærer turen videre oppover (350 høydemeter) mot toppen av Kveita. Da var vi ferdige med mesteparten av stigningen. Fin topp dette også, med meget god utsikt mot blant annet Daltinden.

Derfra gikk det litt opp og ned mot punkt 1666 på det langstrakte bredekte platået. Her var det bare å finne riktig renne som skulle føre oss ned til Fugledalsbreen.

Litt stiv musklatur, men nedkjøringen i renna var en fornøyelse på helt greit føre. Fugledalsbreen kan minne om en plass man finner på bilder i eventylignende bøker og filmer. Helt fantastisk natur! Husker Tillmann sammenlignet breen med Himmelske fredsplass, som han var på noen dager i forveien.

Deretter bar turen videre gjennom Fugledalsskardet, her kjørte vi på ski ned breleppa og opp på Fornesbreen. Disse breene er i nesten direkte tilknytning til hverandre.

Forenesbreen gikk utrolig kjapt unna på skare med litt overflate pudder. Var faktisk veldig gøy å kjøre her tross slak helning. Breen omkranses av mange flotte fjell (Store Durmålstinden og Tigertinden).

Her bør man holde seg på breens høyreside. Dette innebærer en liten stigning, før det går rimelig bratt ned i Fornesdalen. Herfra skjønner man godt hvorfor det er lurt å holde seg til høyre oppe på breen.

Så kom en etappe med staking, de som har vært med i Vasaloppet har en fordel her. Men uproblematisk. Deretter gjensto en liten nedkjøring i skogen før en er på veien igjen. Christoph navigerte oss nesten rett ned til bilen ved Forneset.

Vi brukte totalt 10 timer fordelt på 2450 høydemeter og 27 km. Denne turen kan anbefales på det sterkeste, bare sørg for å ta den i fint vær.

En fantastisk dag, som jeg ikke kommer til glemme. Tusen takk for turen Christoph og Tillmann, det var en fornøyelse å være med dere! Gleder meg til flere turer i fremtida.

 

Det blir litt flere kart og bilder enn vanlig på en såpass lang tur.